Night

"Here there are no fathers, no brothers, no friends," a Kapo tells him. "Everyone lives and dies for himself alone."

Skal ein lese kun ei bok om jødene sin skjebne under 2.verdskrig er det denne. Elie Wiesel sin historie om kva som han gjekk igjennom i ulike konsentrasjonsleire er dessverre både gjenkjennelig gjennom andre verk ein har lest, men framleis like horribel, forferdelig og meiningslaus. Sidan Elie klarer å holde saman med faren sin mesteparten av tida blir også boka ei psykologisk testament på kva umennesklege tilstander gjør med oss. Elie var kun 16 år når han vart transportert til The Sighet gettos. Han er 17 år når krigen er over. Den siste setninga i boka - når han speglar seg for første gong på lenge - får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.

Elie Wiesel mottok Nobels Fredspris i 1986, og talen han holdt da var printa inn i den boka som eg kjøpte. Ein formidabel tale, verdt å lese den også! Han poengterer at vi ikkje må tru at jobben er gjort. Vi må ikkje tru at dette ikkje kjem til å skje igjen. Dette skjer kvar einaste dag - han seier at så lenge eitt barn har det vondt bør heile verda sjå mot det barnet og sjå til at det får det det trenger. Gjør vi det?

"Than you, peolpe of Norway, for declaring on this singular occasion that our survival has meaning for mankind."